Elvira Nikolaisen: Indian Summer (SONYBMG) 

Det vanskelige andrealbumet. Er det virkelig noe som heter det? Er ikke alle plater vanskelige å lage, er ikke alle skapt under et visst press, enten fra publikum eller fra artistene selv? Jo, men du gjør det unektelig litt vanskelig for deg selv når du debuterer med en plate som tar både radiolyttere, platekjøpere og kritikere med storm. Quiet Exit brålanserte Elvira Nikolaisen som en av sin generasjons største popartister, med et salg på 50 000, og en svært høy medieprofil. Og hun gjorde kunststykket å appellere til fans av både koserock og kredrock.

Oppfølgeren Indian Summer vil ikke sjokkere lyttere som falt for Elviras uttrykksfulle stemme og betydelige låtskrivertalent forrige gang, men det er en klar utvikling å spore, en klar progresjon. Det er litt mer olje i lydbildet, og selv om låtene faller inn i en klassisk, melodiøs tradisjon er det med et merkbart taktilt mørke som vedheng. Låtene har rett og slett ettersmak og lengde.

– Etter debuten kunne jeg flyttet inn i en hule og sittet og vært eksentrisk i ti år, men søren heller … jeg er veldig fornøyd nå. Jeg ville gjøre det rikere, ikke så minimalistisk som sist. Det var en stor lykke å lage den første platen, men nå er jeg tøffere og mer besluttsom på nøyaktig hva det er jeg vil utrette i studioet. Indian Summer er veldig håndverkspreget. Den har i seg det som er karakteristisk for låtene mine; de kan oppfattes som både interessante og deilige, alt etter som hva du foretrekker, sier Elvira. Platen er spilt inn i Malmø i Tambourine Studios og i Oslo, i Viagram Studio, og produsert av et trekløver bestående av henne selv, trommeslager Christer Engen og supergitarist Trond Mjøen. Med seg i studio har de hatt bassist Ole Kristian Wetten, gitarist Jo Schumann, og noen strykere der det var nødvendig.

– Jeg sitter mest og dirigerer fra pianokrakken mens de andre gjør den virkelige jobben, smiler Elvira. Låtene er hovedsaklig skrevet for denne platen, og det har vært viktig å jobbe frem en solid helhet. Det finnes likevel noen nøkkellåter. ”Celebrate” er ingen umiddelbar hit, men en stor favoritt for oss, og viktig for platens sex appeal. Det var opprinnelig en rolig, Sade-aktig låt, som vi pleide å spille live. Trond la til en mer insisterende gitarfigur, og med lettere inspirasjon av D’angelos cover av ”Feel like makin’ love” og jazzy 70talls vestkystrock ble det plutselig en helt annen låt. Vi gått mer respektløst til verks. Min signatur er såpass tydelig uansett, så vi kan tørre å være litt progressive og å lage noe som likner på vår favorittmusikk.

Ordet vestkyst ble nevnt. Platen bærer preg av flere saftige gitarpålegg, og produsentenes målsetning var hele veien moderne amerikansk FM-rock, som Bruce Springsteen a la The Rising, eller Jackson Browne eller Crosby/Nash slik de låter nå, på 2000-tallet. Det er altså ikke retro, eller et forsøk på å gjenskape en svunnen tids idealer. Det er musikk her og nå − gode låter har ingen holdbarhetsdato.

En annen nøkkellåt på platen er ”He loves me”, som i all sin sveipende grandeur og hudløshet kan minne om nyere Joni Mitchell, eventuelt noen scener fra Elviras favorittfilm om musikk; Grace of my heart.

– Det er lidenskapen i livet overført til musikk. Jeg tror det er mange jenters mål å få til dette. Jeg satte den tidlig på platen for å etablere en følelse av dramatikk. Men tekstmessig er det generelt mindre betroende enn forrige gang. Lytterne vil sikkert alltid lese mitt liv inn i tekstene, men jeg synger om mellommenneskelige forhold i sin alminnelighet, prøver å fange energien og lidenskapen i livet til inspirasjon for den som hører på.

Indian Summer veksler mellom tresmak i ”Damaged Goods”, soulfeeling i ”Gratitude” og pastoralt vemod i ”Mobile Alibis”: til sammen skaper dette et flott, varmt og velskrevet nytt kapittel i historien om artisten Elvira Nikolaisen. En artist for alle sesonger.